Oppland ornitologene

  • Increase font size
  • Default font size
  • Decrease font size
Hjem Småstykker Storskarv,innlandsfisk og mennesker i innlandsvassdragene.

Storskarv,innlandsfisk og mennesker i innlandsvassdragene.

Storskarv, innlandsfisk og mennesker i innlandsvassdragene

Finn Audun Grøndahl, Randsfjordmuseet

 

Storskarv, innlandsfisk og mennesker i innlandsvassdragene

Finn Audun Grøndahl, Randsfjordmuseet

Noen sammenslutninger av sportsfiskere mener at storskarv i innlandsvassdragene er en trussel mot fiskebestander, og har i år tatt til orde for å innføre skuddpremier på storskarv og laksand i Mjøsområdet. Det er et tankekors at slike kraftige virkemidler settes fram i en tid hvor fiskebestandene i innlandsvassdragene har en svært lav utnyttelsegrad som mat for befolkningen.

Et stort antall storlom, smålom, fiskeørn, havørn og oter ble tatt livet av i Norge som resultat av en statlig skuddpremieordning i deler av 1800- og 1900-tallet. Dette resulterte i en markant tilbakegang for disse artene. Årsaken var knyttet til at fiskebestandene i ferskvann var en verdifull matkilde for befolkningen, og de fiskespisende artene ble oppfattet som konkurrenter. I store deler av Europa møtte også begge underarter storskarv, atlantisk storskarv og mellomskarv, en kraftig bestandsnedgang i takt med økende befolkningsøkning og press på ressursene. Atlantisk storskarv langs norskekysten hadde også lenge vært utnyttet som mat spesielt gjennom unger på holmer og skjær enkelt lot seg samle inn. «Nye» trusler møtte storskarven utover på 1900-tallet, og den var fåtallig langs norskekysten ennå på 1950- og 60-tallet på grunn av drukning i fiskeredskaper, sammenbrudd i fiskebestander og oljesøl. Det store antallet oppdrettsanlegg for atlantisk laks og regnbueørret er i dag også trolig enda en trussel. Mellomskarven var nesten utryddet i Europa i første del av 1900-tallet, og i en del land hadde den forsvunnet fullstendig. Sammenlignet med den atlantiske storskarven så har mellomskarven hatt en mer sørlig utbredelse, og den er mer knyttet til brakkvanns- og ferskvannsmiljøer. Ulike former for etterstrebelse, både i form av direkte jakt og ødeleggelse av hekkekolonier, rammet den hardt. Omfattende fredningstiltak reddet imidlertid mellomskarven fra utryddelse. Forbudet mot bruk av insektmiddelet DDT og en økende eutrofiering virket trolig også positivt inn. Dette ble en suksesshistorie og tidligere leveområder ble på nytt tatt i bruk. Mens stordelen av befolkningen i dag gleder seg over virkningene av fredningstiltakene og hilser fiskeørn, havørn, storlom, smålom og oter velkommen tilbake, har gjensynet med mellomskarv i en rekke steder i Europa blitt mer delt. Det skulle vise seg at aviser i en rekke europeiske land raskt fylte sine forsider med «skarveinvasjon truer fiske..» ved dens tilbakekomst.

Mellomskarv; overvåkning og forskning

Utover på 1980-tallet vokste bestanden av mellomskarv i Europa betydelig og førte til motsetninger mellom skarv og mennesker. Motstanden var først og fremst knyttet til interessegrupper innen sportsfiske, akvakulturvirksomhet og yrkesfiske. Bestandsovervåking ble startet tidlig og har blitt gjennomført i en rekke europeiske land gjennom mange år med grundige registreringer. Et imponerende antall vitenskapelige arbeider har også ført til at vår kunnskap om mellomskarv er svært god. Mellomskarv ble første gang registrert hekkende i nyere tid i Norge i 1996 ved Orrevatnet i Rogaland. Fortsatt i dag finnes koloniene utelukkende langs kysten.


Det utvikler seg ofte store bekymringer om at skarvene har en kraftig påvirkning på fiskebestander. I Norge har diettanalyser derfor blitt gjennomført hos hekkende par i kolonier ved Øra i Østfold både i 2002 og 2011. Analysene viste at 30 fiskearter var byttedyr som både var saltvannsarter og ferskvannsarter. Av disse dominerte grønngylt antall byttefisker det første studieåret mens bergnebb dominerte i antall det andre studieåret. I 2011 hadde torsk regnet i vekt de høyeste verdier. De fleste fiskearter ble spist i deres første og andre leveår, og byttefiskens lengde ble estimert til henholdsvis 10,5 cm og 9,2 cm i 2002 og 2011. Undersøkelsene ble basert på analyse av innholdet i gulpeboller fra hekkekoloniene. Gulp består av ufordøyde rester i form av bein, øresteiner og skjell. Studiene benyttet øresteinene og hvor fiskeart ble bestemt og hvor lengde lot seg estimere. Tilsvarende bestemmelsesmetode ble også benyttet for fiskerester som ble gulpet opp ved besøk på holmene. I en nyere diettstudie hos mellomskarv i en innlandslokalitet i Sør-Sverige utgjorde de viktigste byttefiskearter regnet i antall å være mort, abbor og gjørs.


Skarv i innlandsvassdragene

Observasjoner av skarv i innlandsstrøk nevnes i ulike skrifter fra 1700-tallet og framover. Dialektordet sjøtiur vitner og om at folk har observert skarv i innlandsbygder i lang tid. I Oppland har observasjoner økt i omfang på 2000-tallet og spesielt fram til 2014 hvor 375 storskarv ble registrert i nedre del av Gudbrandsdalslågen. De siste årene har innmeldte observasjoner i Artsobservasjoner.no vist en utflating. I Oppland har innmeldte observasjoner vist flest storskarv i nedre del av Lågen og viser at dette området er fiskerikt. Ut fra bestandsveksten hos mellomskarv kan det være naturlig å anta at flertallet av storskarvene i innlandsvassdragene i dag er mellomskarv, og at det er ungfugler. Dette skyldes vekst på hekkekolonier langs kysten, og herfra sprer ungfugler seg til spesielt fiskerike områder også i innlandsområder. Likevel må det nevnes at ut fra fem innleverte storskarver druknet i fiskeredskaper i Randsfjorden i tidsrommet 2009-2012 har disse vist seg å være fire atlantiske storskarver og en mellomskarv. Dette viser at begge underarter er til stede i innlandsvassdragene.


Flest observasjoner av storskarv i nedre del av Gudbrandsdalslågen er knyttet til siste del av august og økende utover i september og ebber igjen ut ved utgangen av oktober. Som kjent for de fleste sammenfaller de største ansamlinger av storskarv i dette området med oppgang og gyting både hos lågåsild og sik. Under år med store gyteoppganger innebærer dette  betydelige ansamlinger av fisk. Verdt å merke seg er at Lågen har eneste kjente gyteplass for lågåsildbestanden i vår største innsjø. Hunderørret-stammen har sin gyteperiode i de første ukene i oktober. Med en gjennomsnittsvekt i senere år på ca. 3,5 kilo er disse fiskene ikke noe aktuelt byttedyr. Smolten vandrer ut i Mjøsa i mai og skarven representerer på den tiden ingen trussel. Hvorvidt bestandene av harr og abbor kan ha gått sterkt tilbake på grunn av at storskarv spiser disse artene mer enn andre, vil være vanskelig å dokumentere i et artsrikt og komplekst fiskesamfunn.  Det vi vet er at mellomskarvens og den atlantiske storskarvens vanlige mengde inntak av fisk per dag er henholdsvis 0,4 og 0,6 kilo. Med 500 mellomskarver som hver spiser 0,4 kg fisk per døgn i en periode på 80 dager innebærer 18 tonn av fisk i nordenden på landets største innsjø.  All forskning viser at mellomskarven velger svært fiskerike områder. Alle skarvearter har også en opportunistisk adferd og fanger det som opptrer tallrikt og i optimal størrelse. Skarvene fanger ikke selektivt etter en eller noen få arter.


Innlandsfisk, storskarv og mennesker

Oppfatninger om at storskarv truer fiskebestander har i løpet av de siste årene dukket opp i aviser i Oppland. Sportsfiskeinteresser og fiskerettshaverne har i år søkt myndighetene om tillatelse for å drive jakt på storskarv innenfor flere naturreservater som har blitt opprettet for nettopp å verne om et spesielt rikt og interessant fugleliv. Dette må oppfattes å være knyttet til en lav tålegrense for konkurranse om utnyttelse av innlandsfiskeressursene.

Det er derfor av interesse å sammenligne befolkningens utnyttelsen av fiskebestandene i dag med tidligere tiders utnyttelse. Utnyttelsen i dag er svært beskjeden sammenlignet med tidligere tider. Nettopp i området hvor flest obervasjoner av storskarv i dag gjøres har også trolig det største historisket innlandsfiskeriet i Norge foregått. Pavebrevet fra januar 1393, og hvor Pave Bonifacius IX stadfester Hamarbispens rettigheter til lågåsildfiske i Lågen, bidrar til å belyse den historiske betydningen langt tilbake i tid. Det finnes også mange middelalderbrev som unike vitnemål om verdiene i fiskeriene spesielt i nedre deler av Lågen. Det er i år hundre år siden at Hartvig Huitfeldt-Kaas utga «Mjøsens fisker og fiskerier». Han skrev om fiskeriene i Fåberg; «Silden og Siken har vært opfisket i slige Masser, at Fisk har vært benyttet som almindeligt Næringsmiddel hele Vinteren udover baade i Hus og Hytte fra Dalbunden op til Skovkanten, ikke alene i Faaberg, men ogsaa videre udover». Huitfeldt-Kaas har unik dokumentasjon om fiskeartene og fiskeriene i Mjøsa i begynnelsen av 1900-tallet. Lågåsild, sik og ørret var grunnlaget for de største fiskeriene. En rekke andre arter ble også utnyttet men fangstutbyttet «...falder spredt i ganske smaa portioner paa et meget stort antal fiskere som ikke holder regnskap...», og dette gjorde det vanskelig å dokumentere for eksempelvis fisket etter gjedde, abbor og harr. Huitfeldt-Kaas var fiskeriinspektør og tilhørte en statlig etat for ferskvannsfisket som ble opprettet allerede i 1855. Huitfeldt-Kaas pekte imidlertid tidlig på virkningene av reguleringen av Mjøsa både for fiskebestander og utøvelsen av fisket. Konservator Åsmund Eknæs, som arbeidet spesielt med innlandsfisket ved Norsk Skogbruksmuseum, utga i 1979 den lille boka «Innlandsfiske». I denne boka peker Eknæs på situasjonen for folk i innlandsbygder før dypfryser og moderne kjøleskap fantes; «Skulle dei der ha seg eit måltid med fersk fisk, måtte dei hente han i nærliggjande vassdrag og innsjøar». Transport av saltvannsfisk til innlandsbygder ble ofte for lang og tidkrevende. Saltvannsfisk var derfor bare tilgjengelig som saltfisk. Dessuten måtte saltet sjøfisk kjøpes mens fersk innlandsfisk var gratis for den som selv fisket.

Så seint som på 1960- og 1970-tallet ble grundige fangstrapporteringer av lågåsild innsamlet og viste at tiåret 1965-75 hadde et gjennomsnitt på 136 tonn årlig oppfisket til konsum for befolkningen. Lågåsild var fortsatt på denne tid en viktig matfisk. I de seinere år har lågåsildfisket neppe omfattet over fem tonn omsatt matfisk og noe av dette har kun dreid seg om utnyttelse av rogn. Den samme lave interessen for innlandsfisk som mat gjelder nesten hele landet og for nesten alle arter innlandsfisk. Etter at kjøpekraften bedret seg og dypfryser og kjøleskap fantes i alle hjem, ble folks matvaner endret. Bedre vegforbindelser og enklere transport av varer mellom kyst og innland bedret seg og fersk saltvannsfisk ble vanligere på middagsbordet. Slik har imidlertid ikke utviklingen vært i Sverige og mange andre land. Så seint som på 1990-tallet fantes det bare i Sveriges største innsjø, Vänern, nærmere hundre yrkesfiskere og hvor lågåsilda lenge hadde vært en relativt hardt beskattet art.


Endringer i befolkningens matvaner og utnyttelsen av innlandsfisk illustreres tydelig fra landets fjerde største innsjø. Randsfjorden var lenge viden kjent for sin gode kvalitet på sik. I innsjøen ble drevet et omfattende flytegarnsfiske for utnyttelsen av sik, men dette kollapset etter at befolkningen anskaffet frysebokser og fikk adgang til fersk saltvannsfisk i butikkene. Et omfattende kultiveringsfiske i Randsfjorden har vært drevet i perioden 2007-2016 for å redusere en sikbestand som stagnerte tidlig i vekst og hadde mye parasitter. Statlige midler har støttet tiltaket og utfisket mengde sik i dette tiåret har vært om lag 250 tonn. Stordelen av dette fangstvolumet har blitt benyttet til pelsdyrfor, hundemat, reveåte og noe har blitt levert på avfallsdeponi. Det er imidlertid ved denne kultiveringen et mål at sik i Randsfjorden på nytt kan bli utnyttet som mat.


Lokalbefolkningen langs innlandsvassdragene har i dag flest fiskemåltider med opprinnelse fra oppdrettsanlegg med atlantisk laks og oppdrettet regnbueørret (innført fra Nord-Amerika). Lågåsild, sik, mort, brasme, gullbust, vederbuk, harr, abbor, gjedde, lake  og de ti andre artene fra Mjøsa-Lågendeltaet utgjør i dag svært få fiskemåltider for befolkningen i dette området. Sik og de ti andre artene i Randsfjorden er tilsvarende. Utøvelsen av et husbehovsfiske eller et næringsfiske, og hvor fisken høstes og anvendes til mat, kan ikke i dag sies å møte noen konkuranse fra storskarv. I dag synes motstanden mot storskarv i innlandsvassdragene i all hovedsak å være knyttet til sportsfisket og hvor fisken som mat ikke er et hovedmål. Sportsfiske er knyttet til rekreasjon og naturopplevelse.


Innlandsvassdragene har få fiskearter og fiskestammer med nasjonale eller internasjonale verneverdier. Storørretstammene har imidlertid nasjonale verneverdier og dette stiller store krav til forvaltningen. Både Mjøsa og Randsfjorden har stammer som er utryddet eller forbundet med en svært usikker status. Den utløpsgytende stammen i Randselva er regnet som utryddet. De store vassdragsreguleringene har ført til store problemer når det gjelder bevaringen av mange storørretstammer og spesielt deres unike egenskaper etter at gyteelver har fått endret sin karakter i stor grad gjennom redusert vannføring og omfattende fysiske vandringshindringer. Tiden for de store vassdragsutbyggingene er absolutt ikke over, noe som er tydelig i Lågen med to pågående store utbyggingsprosjekter. Menneskeskapte introduksjoner av fremmede plante- og dyrearter til innlandsvassdragene er et eksempel på en annen betydelig trussel mot lokale fiskesamfunn. På slutten av 1990-tallet spredte mort seg til Randsfjorden via ulovlig utsetting i mindre innsjøer som hadde avrenning til innsjøen.  Spredning av ørekyte i fjellvann i Oppland har vært omfattende og redusert næringsforholdene for ørret. Sørv og suter er eksempler på andre fremmede arter som dukker opp i nye lokaliteter også i Oppland. Menneskeskapt spredning av arter som naturlig ikke hører til i et område er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet. Storørretstammene i innlandsvassdragene kan derimot ikke anses å møte noen trussel fra storskarv.


Mange storskarver samlet på en lokalitet indikerer høye tettheter av fisk. Indikasjoner på høye tettheter av fisk er også at fiskeørn, oter, smålom, storlom og havørn har blitt mer vanlig i innlandsvassdragene. For disse artene er denne utviklingen takket være innførte fredningstiltak. Det er i dag naturlig å tenke seg at mennesker som søker rekreasjon i naturen, enten det er som sportsfisker eller ikke, ser en slik utvikling som positiv. Det er en opplevelse å se de fiskespisende artene under aktivt fiske i innlandsvassdragene. Det gjelder også storskarvene, som til motsetning til mennesker i dag, setter stor pris på et måltid lågåsild.



 



 

Kommende aktiviteter